Føkk skammen

«Det å være tjukk er blitt synonymt med å være lat, grådig og egoistisk. Det er ofte det som går igjen. Det er bare å skjerpe seg. Det er selvforskyldt. Som om det bare er til å gjøre endringen, hvis du vil. Det er en misoppfattelse der, som jeg tenker er skummel og skadelig.»

Hun har en imponerende CV. Marit Røste er skuespiller, dramatiker, daglig leder i teaterkompaniet Krøbel og nylig debuterte hun som forfatter med den selvbiografiske romanen «TJUKK – Føkk skammen». Boken beskrives som en mørk komedie og har begeistret litteraturkritikerne – blant annet har den fått terningkast 5 fra Dagbladet.

Marit Røste har brukt hele livet på å skamme seg over kroppen sin, men boken markerer et vendepunkt: Hvor kommer skammen egentlig fra, og hvorfor er det så vanskelig for samfunnet å godta at mennesker i større kropper eksisterer?

– Når jeg har gått i behandling for overspisingslidelser har jeg egentlig bare blitt behandlet for at jeg er tjukk. Målet var alltid at jeg skulle gå ned i vekt. Det er det som er så farlig, og skummelt. Det er veldig feil tilnærming når jeg er der med en spiseforstyrrelse. Det er egentlig bare en forlengelse av den forakten vi har i samfunnet for tjukke mennesker. Og frykten for å bli tjukk selv, forteller Marit til ROSinfo.

Som barn var Marit aktiv. Hun likte håndball, fotball og svømming, men opplevde kommentarer på vekten sin. Hun synes ikke foreldre trenger å ta opp bekymring rundt vekt dersom barnet deres har det bra.

– Jeg var mye på farten hele tiden. Det var ikke noen grunn til bekymring, men det ble gjerne tatt opp med en frykt for at jeg skulle bli mobbet og ikke passe inn. Mer det enn at det handlet om helse. Helsegreiene er blitt et skalkeskjul for å bekymre seg. Å snakke om vekt vil bare gi mer psykisk stress til barnet, og det er mye mer belastende. Har barnet ditt det bra, er fornøyd, har venner og er aktiv, da tenker jeg det ikke trengs å krisemaksimere fordi de er litt større enn de andre.

Marit har som voksen også opplevd kommentarer fra fremmede. Hun forteller at hun blir såret av kommentarer på kropp og at hun skulle ønske hun kunne være en som bare ristet kommentarene av seg.

– Jeg skulle gjerne bare tenkt at den kommentaren handler om personen som sier den, men det er vanskelig. Jeg blir jo sint. Hvorfor får noen mennesker lov til å oppføre seg sånn mot meg?

Slanking kan for mange være veien inn i en spiseforstyrrelse, og det ble det også for Marit.

– Det er en forventning fra samfunnet om å slanke seg når man er tjukk. Og at det er så lett å slanke seg, selv om det tydeligvis ikke er det. Men vi kaster samme løsning på problemet og forventer at det skal løse seg.

I behandling opplevde hun at fokuset var på andre ting enn det hun trengte. Behandlingsløpet var kort og behandleren hun møtte hadde ikke kompetanse på området. Marit ønsker seg mer forskning på overspisingslidelse.

– Når jeg har gått i behandling har jeg tenkt at livet hadde vært bedre hvis jeg hadde fått lov til å leve, ta vare på meg selv, hatt karriere og venner. Hvis jeg hadde sluppet å hele tiden bli minnet på at jeg er feil og forferdelig.

Påminnelsene om at man ikke passer inn er der hele tiden. Setene på kino er ikke store nok og klærne de selger i fysisk butikk har ikke store nok størrelser.

– Vi tjukke blir sakte, men sikkert ryddet ut av samfunnet. Alt av klær må bestilles på nett. Det føler jeg at sender en tydelig beskjed om at du kan være hjemme hos deg selv, men ikke ute blant oss. Du må godta samfunnets regler, liksom.

– Den standardstørrelsen som er på seter og stoler for eksempel, når ble den målt? Hvem er den malen? Jeg har på følelsen av at det var en eller annen gang før krigen. Kanskje vi lever i et annerledes samfunn nå, da hadde det også vært fint å tilgjengeliggjøre samfunnet. Vi kan ikke leve i utenforskap hele livet. Jeg tenker det er en kilde til mye negativt.

Det var ikke lett for Marit å finne regntøy i riktig størrelse da hun jobbet i barnehage. Fant hun noe som hun fikk på seg og som hun kunne bevege seg i, var det luksus.

– Det er litt trist. Det er ikke mye å be om. Hvis man hadde følt seg inkludert, hadde man følt seg bedre.

«Ventekroppen» kaller hun kroppen man har mens man venter på at man skal bli tynn og alt skal bli bra. Men Marit har en påminner til de som setter livet på vent.

– Ikke sitt og vent på at livet skal skje når du bare får til den ene tingen først. For meg har det vært å bli tynn, men da blir man jo bare deprimert og ser livet forsvinne unna i rasende fart. Det er ikke vits i å sitte og vente på noen ting. Vi fortjener å leve nå. Som alle andre.

Tekst: Synnøve Torgersen, ROS – 22.10.2024
Foto: Leikny Havik